| Man skal aldri si aldri. Det er tegn på oppvåkning og selvransakelse i Frithjof Jacobsens kommentar i VG igår. Det kan bare hilses velkommen. Jacobsen erkjenner at også pressen er del av en kultur som anså terror i Norge som noe teoretisk. Rotet og forvirringen 22. juli hadde mange årsaker, de lå ikke bare i politiet. Det er en viktig erkjennelse. Mangelen på sikkerhetskultur kommer ikke fra noe vakuum. Den er et produkt av samfunnet og samtiden. Hvis vi som samfunn mener sikkerhet og trusler er noen som bare hemmelige tjenester og noen andre spesialister skal befatte seg med, så kan vi ikke forvente at politikere eller politi skal gi det noen høyere status. Hvis vi gir blaffen, gir de blaffen. … Det er i dette klimaet sikkerhet og terrorberedskap blir skadelidende. Er det ikke egentlig bare noe mas? Mas fra hemmelighetsfulle folk som hele tiden tror at vi er i fare? Og har vi ikke PST, som har fått økte bevilgninger og klarer å ta seg av dette på egen hånd? Hverken politi, byråkrater eller politikere lever på en annen planet. Er det disse holdningene som dominerer i samfunnet, så vil de også dominere i regjeringskontorene og på operasjonssentralene med sine defekte telefoner. En så grunnleggende svikt som det 22. juli-kommisjonen beskriver kan ikke forklares bare med at feil personer var i feil stillinger til feil tid. Rapporten roper på en grunnleggende endring i hele samfunnets forhold til sikkerhet og beredskap. I måten vi snakker om det på. Dette er en begynnelse, det er et slags nullpunkt. Spørsmålet er så, hvordan havnet vi her? Man må nøste opp bakgrunn, for å finne ut hva som er de reelle truslene. En ting er å ha terrorbevissthet, men kan det skilles fra hvor truslene kommer fra? Neppe, og da begynner det å bli smertefullt. Men bare det at Jacobsen tør erkjenne at pressen også bærer et ansvar, er en begynnelse. Når sikkerhet blir et skjellsord |
