| Fire gutter kommer til Nasreddin Hodja, med seg har de en stor pose valnøtter. «Hodja, kan du være så snill å hjelpe oss. Vi har fått disse valnøttene, men klarer ikke å bli enig om hvordan dele dem mellom oss». «Ja, det skal jeg vel klare,» svarer Hodja imøtekommende, «vil dere at jeg skal fordele dem i henhold til Guds lov eller menneskenes lov?» «Guds lov, Guds lov!» iler guttene til med å svare. Hodja griper ned i posen og gir den første gutten tre store never nøtter, den andre får to never, den tredje tre nøtter og den fjerde ingenting. Guttene ser lettere sjokkert på Hodja, før de bryter ut i høylytt klage. «Vel,» svarer Hodja, «dere ba meg om å dele nøttene i samsvar med Guds lov. Hadde dere sagt menneskenes lov, hadde dere fått likt.» For en tid siden var jeg i et festlig lag hvor jeg ble sittende ved siden av en ung student. Det startet som en hyggelig passiar, men skrudde seg raskt til. Det viste seg, ikke overraskende, at studenten var en helt vanlig progressiver, en det går tretten av på dusinet i vestlige akademiske miljø. Den godeste student mente, som man der i gården mener, at verden blir stadig mer moralsk elevert og at det er progressiv politikk som driver frem de nye høyder. Jeg snøftet lettere oppgitt til opplysningen og lot det stråle igjennom hvor absolutt tåpelig jeg anser at forestillingen er. Studenten insisterte imidlertid på at hans generasjon var en langt bedre enn de foregående, og for liksom å bevise sannhetsgehalten i påstanden han brakte til torgs, knallet han til med å utbasunere: «Mine besteforeldre likte ikke negre!». I hans øyne et formidabelt argument, i mine øyne et utsagn befengt med en tung lukt av ungdommelig hybris. Summen av våre fordommer er og forblir konstant. Kort og grovt sagt. En generasjons fordommer byttes ut med neste generasjons tabu og idealer. I en evig strøm. Men stadig mer avansert teknologi og stadig mer omfattende menneskerettigheter røyklegger mangel på moralske fremskritt i befolkningen. Hvis mennesket hadde trodd på at ensomhet, angst og depresjon kunne avvikles ved å la det nedfelle som en garanti i et lovverk, hadde vi gjort det. Einar Gerhardsen den eldre undret seg over at Einar Gerhardsen den yngre hadde trodd at velferdsstatens introduksjon ville avskaffe ubehaget ved å leve. Hvor høyst ugarantert garantier er, ser vi i Sør-Europa om dagen. De har så menn, både i Hellas og Spania, garantier mot både dette og hint av ubehag, men når kassa er tom og så videre. Tilværelsen er merkelig likegyldig til utstedte garantier, til norske journalisters vantro hoderystning. Når i historien har egentlig avkommet innrømmet at det er like tåpelig som sine foreldre? Ironien er imidlertid at barn blir voksne, de får barn selv, og blir så møtt med samme mengde fordømmelse fra sine barn som de tildelte de som gikk før dem igjen. Enhver generasjon fordømmer i noen grad sitt opphav, og blir så fordømt av sitt avkom. Men noen generasjoner har vel mer rett enn andre, noen finner vel gull? Kanskje, i alle fall mener enhver generasjon at det er nettopp dem selv som er de geniale. For egen del har jeg laget en liten lakmustest: det som anerkjennes av tre påfølgende generasjoner, gjennom 99 år, har kvalitet. Det være seg om vi snakker om litteratur, kunst, musikk eller annet. Den universelle velferdsstaten har således ennå én generasjon igjen, 33 år, før den kan kåres til vinner av testen. Det er mange mennesker som motstrebende har blitt tvunget inn i voksenslivet i det de setter barn til verden. Fra å være den opposisjonelle, blir du den posisjonelle. Du blir forsvarer av det bestående. Fra selvsagt å kunne fokusere på egne behov, må du la andres komme først. Du må lære bort verdien av å følge regler, også de du selv ikke liker. Du må sette grenser. Dette gjelder også for mennesker som i hele sitt liv har levd og åndet for å utfordre grenser andre har laget! Foreldre som ikke klarer å legge av seg opposisjonsrollen, opplever at både de selv og deres barn blir viklet inn i stadige nye konfliksituasjoner med omgivelsene, først i skolen. Disse på sitt moderne sett forsmådde barna, ender blant annet opp i Blitz — når ikke foreldre vil være autoriteter, må barnet finne seg substituttautoriteter i omgivelsene som det kan bryne seg på. Derav den mytiske og mektige «snuten» som må bekjempes. Derav det uproposjonale sinnet mot Israel. I møte med egen foreldrerolle opplever dermed mange å se med mildere øyne på sine egne foreldre, og karakteristisk nok ser de da også med mildere øyne på samfunnsmessige autoriteter, det bestående. Det er ikke lett å være menneske. Det er ikke lett å være foreldre. En ting er garantert: du kommer til å feile mange ganger, akkurat som mor og far. Mang en revolusjonær har gitt opp drømmen om revolusjonen i det øyeblikk akkurat denne innsikten gikk opp for henne. Dessverre, i en tid hvor stadig flere velger ikke å få barn eller de utsetter familelivet, betyr det at mange mennesker ikke får det ytre puff til å ta steget ut av de psykologiske tenårene — som for stadig flere varer inn i 30-40-50 årene. Å legge på seg år på år betyr å kunne observere denne prosessen både i eget liv, og i bekjentes. Det begynner å bli flere tidligere studievenner som parallelt med at de har forlatt tenårene, også har tatt steget fra den radikale venstresiden til sentrum. Ja, noen har til og med beveget seg godt ut til høyre. En av fordelene ved å få god avstand til tenårene, er at man kan se tilbake på å ha vært en av disse fremskrittstroende. Man trodde i fullt alvor at verden beveget seg fremover og oppover mot stadig mer lys og medmenneskelighet. Det hele var selvsagt drevet av idealistisk, aktivistisk politikk. Dette premisset var aldri problematisert; og det var like uuttalt som det var selvsagt. Sånn var det bare, det visste man. Derfor var man også så opptatt av politikk, og derfor virkelig hatet vi de konservative — gjerne kalt reaksjonære, homofobe, mannssjåvinister, rasister og fascister — som stod i veien og skygget for sola. Den som var imot fulle ekteskaplige rettigheter for homser, ønsket egentlig å senke verden ned i den middelalderske gjørme. Den som ikke ville ha her alle de som inviterer seg sjøl inn i kongeriket, var halvbror til Hitler. Gode, progressive mennesker bruker altså viljen sin til å drive verden fremover; onde, reaksjonære mennesker bruker viljen sin til å skyve verden bakover. Verden er således flat. Og linjær. Og det er følgelig kun to retninger politikken kan ta. Er du med oss eller mot oss? Slik et gjennomslag har dette perspektivet fått at det finnes ikke lengre noen institusjonell motkraft til det, og det gir seg mange sære utslag. Som når NrKs radioreporter intervjuer mennesker på gata. Spørmålet er «Anser du deg for å være et moralsk menneske?» Den ene etter den andre, flere av dem relativt unge, svarer et høyt og tydelig fornøyd «Ja». Mens jeg tenker: hva er galt med litt kledelig beskjedenhet? Hvis reporteren hadde fulgt det første spørsmål opp med et «Hvordan vet du at du er et moralsk menneske?», tipper jeg at svaret, etter innlendende usikkerhet, ville avklart at det er overhode ingenting konkret de har å vise til, noe de har gjort, noen moralske handlinger. En moralsk livsførsel kjennetegnes nemlig ofte ved at det innbærer en til tider merkbar kostnad for bæreren: kostand som i penger, sosial anseelse eller en annen slags form for opplevd forsakelse. Det har nemlig aldri vært kostnadsfritt å være moralsk, og vil heller aldri bli det. Jeg mistenker at samtidsmenneskets følelse av moralsk høybårenhet knyttes til at de har de rette meningene. Gjøren har ingenting her å gjøre for moderne mennesker. Mener du det rette, er du følgelig et godt menneske. Slik de ser det. Derfor trenger du ikke flytte til Groruddalen når du mener at innvandringen er helt vilt berikende. Du kan trygt fortsette å bo i det hvite vest. Gode mennesker anno 2012 gjenkjenner hverandre ved de gode meningene. De poserer for hverandre. De er posører. Gid det var så enkelt. At det hadde holdt med å innta en spesiell positur for å være et godt menneske. Dette stykket startet med en historie hentet fra det univers som omkalfatrer Nasreddin Hodja, en sagnomsust skikkelse fra tyrkisk område, hvis eskapader har spredt seg til omliggende land og kulturer som aforismer og anekdoter. I en tid hvor en velferdssaksjonert sentimentalisme har hegemoniet i vårt land, er historiene om imamen, satirikeren og sufimesteren Hodja en lise i tilværelsen for meg. Fortelligene har noe forløsende ved seg, et «ta livet som det er uten å bli bitter»-budskap — et pek til egoet heller enn å bære mat og vann til det. Jeg forventer ikke at samtiden skal bli bitt av en Hodja-basille. Til det oppleves hans medisin for besk for den mytologiske tro at verden med litt kollektiv viljesanstrengelse kan slentre fremover og oppover mot et menneskeskapt, himmelsk lyssatt rom. |
