| Jeg mener å huske at Aksel Sandemose en gang ble intervjuet av en insisterende ung journalistdame som åpenbart hadde satt seg fore å komme under huden på den gamle forfatteren, og som slett ikke unnslo seg å stille nærgående spørsmål. I samtalens løp lot hun vitebegjæret – man får inderlig håpe at første del av ordet ikke burde vært fjernet – løpe løpsk og forhørte seg: Hvordan sto det egentlig til med Espen Arnakkes etter hvert mer enn godt voksne åndelige fars seksualliv? Sandemose ble stille, men svarte så med forbilledlig sinnsro og språklig økonomi: ”Sjeldnere, men bedre.” Det hender jeg humrer av den lille historien, hvis sannhetsgehalt jeg altså ikke helt våger å gå god for, især når jeg grunner over vanskelige ting som har med periodisitet å gjøre. Den er her ment som en indirekte innledning til noen strøtanker om bevisste og ubevisste gjentagelser, om forholdet mellom fleksibilitet og prinsippfasthet, om perseverering (altså at man blir ved med noe lenger enn andre synes er rimelig og sundt; i disse rettpsykiatriske tider er det kanskje tillatt å blande inn slike ord) og standhaftighet, om nytenkning versus evne til å holde fast ved eget syn trass i press og motgang. Det er nemlig ikke til å stikke under stol at det går en smule trått på den kognitive hjemmebanen; det er lenge mellom hver god idé som dukker opp. En gang iblant synes jeg selv noe er brukbart, men som regel blir det ”sjeldnere og slett ikke godt nok” snarere enn ”bedre”. Nytenkning er ikke det som først og fremst preger livets siste tredjedel, slik er det bare, og det er likeledes et beklagelig faktum at vi ikke alltid klarer å kompensere ved å tenke bedre og dypere omkring spørsmål som vi alt flere ganger før har strevet med. Men jeg blir nå ved, for å tenke er for mennesket som det å løpe er for hunder, en del av vår natur vi ikke vil være foruten. Jeg kom til å assosiere langs disse banene da jeg gjenleste en ett år gammel e-post fra Christian Skaug der han i alminnelighet advarte mot alt for stenisk ridning av kjepphester på document.no. I mitt svar til ham skrev jeg at det kunne jeg dessverre ikke garantere mot for eget vedkommende, men jeg noterte meg påminnelsen bak øret. Kjepphester har fra tidenes morgen vært gjentagelsenes foretrukne fremkomstmiddel. Å ri dem kan ha frapperende effekt. Enn i dag huskes Cato den eldres ”For øvrig er det min mening at Kartago bør ødelegges”, og du all verden som Kartago ble ødelagt. Vi kjenner myten om Sisyfos som ble straffet av gudene for gjenstridighet og manglende vilje til å akseptere sin skjebne (blant annet lurte han Thanatos for å unnslippe dødsriket, Hades) til evig å måtte rulle en kampestein opp på et fjell for hver gang å se den trille ned igjen like etter. Han ble altså dømt til å utføre et sisyfosarbeid, et tungt og endeløst, ørkesløst arbeid som forblir resultatløst. Myten har fascinert forfattere, kunstnere og andre. Den tidligere kongen av Korint er gjort til et symbol på mennesket som stadig streber og tørster etter mer kunnskap og forståelse. En av de aller største, Albert Camus, beskrev i ”Myten om Sisyfos” hovedpersonens skjebne som et bilde på selve menneskelivets strev uten mål, men der likevel den ukuelige persistensen, selv i fravær av noe utenfor som gir retning og mening, skaper en indre verdighet. I mindre høytidsstemte bilder kan man sammenligne Sisyfos’ evige steinrulling med husarbeide. Man vasker og rydder, men det har ingen varig effekt. I morgen, neste uke eller neste måned må det samme gjøres om igjen. Som The red queen i “Through the Looking-glass” treffende sa det (hennes skaper, Lewis Carrol, var en mann med flogvit, derom hersker ingen tvil): ” …it takes all the running you can do, to keep in the same place”. Slik er det med mange typer arbeide; gjør vi det ikke, så sklir vi langsomt tilbake i hulen igjen, til et lavere sivilisasjonsnivå vi hele tiden strever for å heve oss over. Tankene beveger seg ikke sjelden langs disse sporene når jeg skriver på document.no eller leser andre der. Visst rir både redaksjonen og vi gjesteskribenter noen kjepphester. Av og til driver vi dem kanskje for hardt, og for enkelte blir det hele sikkert masete eller irriterende å følge. Men det som for noen er skamridde kjepphester, er for andre prinsippfast konsentrasjon om tidens viktigste spørsmål. Løsningen på irritasjonsproblemet er enkel: De som ikke liker det som skrives, bør helt enkelt la være å lese det. Mangelen på leseplikt er en viktig frihet i vårt samfunn, og jeg benytter meg frikostig og daglig av den både på nettet og ellers. Jeg kan bare uttale meg på egne vegne, men å skrive om det som skjer i Norge og verden, fortoner seg ikke sjelden som et sisyfosarbeide. Man påpeker etter beste evne skjevheter, urimeligheter og farer ved den rådende utviklingen, men responsen fra storsamfunnet blir mager. I tillegg var det dette med kjepphestridning; det er ikke til å komme fra at noen tema gjentas om og om igjen mens andre glimrer med sitt fravær. Er dette å beklage? I en optimal verden er det kanskje det, men vi lever ikke i en slik. Trass i det enorme massemediale tilbudet som foreligger, også på norsk, er tematikken, bredden i synspunkter som formidles, forbausende begrenset. Etter min mening er offentlig norsk debatt mer smalsporet og konsensuspreget enn det man finner i andre og større språksamfunn jeg kjenner til. Det sosiale trykket for å føye seg inn i folden er betydelig. Ser man situasjonen innenfra, fra midt i konsensus, så observerer man naturligvis ikke begrensningene og merker ikke ensrettingen; ytringsfriheten er absolutt for dem som mener det samme som makthaverne. Sett utenfra er presset derimot ytterst følbart. Den som ikke er lydig, kan i verste fall risikere både yrkestrygghet, sosial posisjon og personlig sikkerhet. Fra samme ståsted blir den offentlige støtten til ulike medier i Norge med begrunnelsen at de skal ”bidra til øket mangfold”, komisk grensende til uærlig: Det såkalte avismangfoldet reflekterer bestemt ikke meningsmangfoldet i folket. På denne bakgrunn blir klager over ensidighet hos eksempelvis document.no hule. Nettstedet representerer en alternativ stemme som forfekter synspunkter man sjelden ser fremmet gjennom hovedmediene. Det er sannelig ingen mangel på institusjoner og medier som taler for multikulturalisme i landet, og mange av dem er statsfinansierte. Det er disse som burde beklage og skamme seg over sin enøydhet, ikke småttinger (betegnelsen er ikke odiøst ment) som document. Er meningsmessig sisyfosarbeid fåfengt? Iblant blir man jo trett og motløs av igjen og igjen å påpeke det man selv oppfatter som selvsagte sammenhenger. Om man ser halvsannheter gå igjen i offentligheten i år etter år mens kolportørene beholder sitt grep om makten, skal man ikke da til slutt stikke pipen i sekk og opphøre med maset om at Kartago bør ødelegges? Kanskje, her slår vel den enkelte skribents grunnkarakter gjennom i valg av responsmønster. For egen del kan jeg bare si at jeg etter evne vil fortsette å fremholde det jeg mener er sant uansett om synspunktene deles av andre, enn si av et flertall. Selvsagt skal man ikke bli for masete, hoppe opp på såpekassen og rope i tide og utide, men man skal ikke vike på det man mener er velbegrunnete vurderinger og konklusjoner. Man har rett til å ha dem og hevde dem, frimodig som man sa en gang i tiden. Å snakke sant er aldri fåfengt. Bedre folk enn oss har hevdet upopulære synspunkter opp gjennom historien. Noen hadde rett i det de sa, og noen fikk sågar rett. Uansett: Man skal prøve å hevde det som faktisk er korrekt, og så får meningene brytes. Å fremme opportunistiske synspunkter i samfunnsdebatten er derimot det motsatte, det er kjernen i politisk korrekhet. At noe er hensiktsmessig eller nyttig, betyr ikke at det er sant og vice versa. Vi står ved sommersolhverv, ved feiringen av midtsommer, midt i årets lyseste tid. Det svinger av naturen her i nord, den veksler brått mellom årstidene og er ikke redd for gjentagelser eller banal skjønnhet. Også tidsånden veksler om enn ikke like fort eller forutsigbarhet. Ikke alt selvsagt politisk fellesgods av i dag ble oppfattet som sant i går, og mye av det vil fremkalle latter og hoderisting i morgen. Noe av det document.no hevder vil i følge min krystallkule stå seg godt og bli viktigere i fremtiden enn det er nå; nasjonale og demokratiske kjerneverdier samt retten til selvbestemmelse på lavest mulig organisasjonsnivå er stikkord i sammenhengen. Den gode strid går aldri ut på dato. Hvert myndig menneske har rett til å føre den etter egen overbevisning og lynne; vi er ikke stemmekveg og ikke klienter. Som jeg har lært document.nos lesere å kjenne fra kommentatorfeltene, er de nettopp slike myndige borgere. Dere ønskes alle, meningsfeller eller ikke, en riktig god midtsommer! |
