| Et evig tilbakevendende problem med fortolkningen av ordflommen fra EUs institusjoner, er det å skille mellom svadaen og utspillene som kamuflerer et større alvor. I en tale til EU-parlamentet den 13. juni, kunngjorde EU-kommisjonens president José Manuel Barroso at unionens medlemsstater må bli enige om et felles budsjett, en bank- og finansunion og på lengre sikt en politisk union for å redde EU fra oppløsning. Alt dette er velkjente tanker, men fra intensjon til handling er det et langt politisk lerret å bleke, tenker man gjerne idet man hører slike utspill. Denne gangen kan det imidlertid hende at ambisjonene om å realisere en forbundsstat, Europas forente stater, er større og mer konkrete enn noen gang tidligere. For EU-talsmenn har lettet noe på sløret overfor deler av verdenspressen, og av lekkasjene går det frem at Barroso sammen med EU-president Herman Van Rompuy, sjefen for Den europeiske sentralbanken Mario Draghi og leder for Euro-gruppen Jean-Claude Juncker er i ferd med å utarbeide en felles erklæring om hvordan EU kan løse den pågående krisen. Enda mer papir, altså. Hva er så spesielt med det? Jo, ryktene sier at dette dokumentet snarere enn simpelthen en tiltakspakke vil bli et veritabelt manifest for en politisk union. Det betyr i så fall fundamentale endringer i EUs traktater, som i tråd med prosedyrene vil måtte ratifiseres av medlemsstatene. Det virker altså som om EU-eliten vil bruke eurokrisen som brekkstang for hurtigst mulig realisering av sin drøm om en politisk koloss, med seg selv i rollene som Europas svar på Thomas Jefferson og George Washington. Med sine utsikter til massiv sosial uro skaper krisen kanskje den nødvendige frykt for konsekvensene av å si nei. Neste EU-toppmøte vil finne sted den 28. juni. Vil planene offentliggjøres for full musikk da? For Den europeiske union kan det være sannhetens øyeblikk som nærmer seg. Det skal holde hardt. Man vil ha alt, men risikerer å ende med intet. Vi lever i spennende tider. |
